Rosso

Lyset av. Headset på. 43 minutter lyd, full emosjonell intensitet. Ni låter som utgjør «Rosso», King Midas' første album på seks år - kanskje det mest komplette og mest iørefallende stykke musikk bandet har laget til nå.

Rykteflommen rundt King Midas har vært mangfoldig de siste årene. Er de oppløst? Gått konkurs? Lager de trippelalbum? «Rosso» er det definitive tilsvaret. Oslo, Norge og verden for øvrig har forandret seg merkbart siden forrige gang King Midas var ute med nytt album, men at kvintetten fra Oslo fortsatt er blant våre beste og mest interessante band, levner «Rosso» liten tvil om.

For i enden av tunnelen kommer Ando Woltmann, Per Vigmostad, Hansi Fritzner, Tomas Pettersen og Earl McNorth ut med et utypisk comeback-album, tilsynelatende fullstendig uberørt av musikalske trender. På mange måter er det mer et comedown-album enn et comeback. Der de to foregående platene fra rundt midten av forrige tiår var oppstemte og glamrock-inspirerte affærer, er «Rosso» et atskillig mørkere beist.

Seks år har det tatt å ferdigstille «Rosso». Et langt og turbulent svangerskap der detaljene i tilblivelsen for lengst er glemt eller feid under teppet i bandets studio på Schous plass. Etter verdenspremieren av den kritikerroste singelen «Snow» på Stuart Macconies program på BBC Radio i mars 2013 har de endelig fått ferdigstilt albumet i samarbeid med miksetekniker Matthew Weiss i New York City.

Resultatet er et variert, men likevel helstøpt album. Hver minste lille detalj er finslipt. Fra Kjetil Møsters hjerteskjærende saxutblåsning i åpningslåta «A Ship Glides through the Night» til mantraet «Gjør det, sier dem» messet fram av Ando Woltmann og hans fordrukne midnattskor på «The Strangler». At de plutselig finner på å bryte ut i et refreng på morsmålet er ganske typisk for det som er et album fullt av originale og komplekse vendinger. Outsider-gruppa King Midas gjør det hverken enkelt for seg selv eller andre, men de gjør det med sedvanlig stil. Og alltid med et fårete smil i munnviken.

Tematisk varier det fra 40-tallets heimatkunst til 2010-tallets maskinelle tomhet. Fra famlende ungdommelig overmot til gryende midtlivskrise. Om å stadig være i bevegelse i en moderne verden som påfører oss en indre uro. Der mennesket er fylt av irrasjonelle og ulogiske tanker og følelser. Slik føyer King Midas seg fint inn i en Oslo-tradisjon. Fra Hamsuns «Sult» via Munchs mest ekspressive verk til Christopher Nielsens forstads-misantropi. King Midas er et band med et bankende hjerte for hjembyen, noe også lydopptaket av rådhusklokkene på slutten av låta «Cy» vitner om.

Coveret, et broderi av Blücher som synker i Oslofjorden, kan sees på som et symbol for den generelle stemningen på albumet. Men «Rosso» gir deg ingen endelige løsninger.